Ta med kopp

Dette året har eg, saman med omlag hundre andre nye lærarar, delteke på eit kurs for nyutdanna. Ein tanke slo meg då eg gjekk frå etaten i dag, siste dagen i kursrekka.

Når vel hundre lærarar er på kurs frå ni til fire, går det med nokre liter kaffi. Denne kaffien drikk desse hundre lærarane frå pappkrus, og pappkrusa vert kasta i søppebøttene ved dørene. Sjølvsagt. Me kan jo å rydde opp etter oss. Dette fører naturleg nok til sprekkeferdige søppelbøtter på slutten av dagen, og eg klarer ikkje la vere å tenkje på at det er ein dårleg deal for stakkars moder jord.

I mi tid på Ulvestad skule, hende det eit par gongar i året at me inviterte bygdas vaksne og eldre til foreldre-og besteforeldrefest. På desse festane fekk skulen vist fram sine store (og mindre store) talent både gjennom sang, vitselesing, musikk og skodespel før festen vart avslutta med eit matgilde med kaffi og brus. Kaffi er altså ein felleskomponent for generasjonsfestane på Ulvestad, og forsterka lærarutdanningskurset til UDE. Likevel var søppelbøttene på Ulvestad skule aldri på bristepunktet etter ein slik fest. – Kvifor ikkje?, tenkjer du sikkert no. Svaret ligg i innbydingane frå skulen.

Innbydingane, vakkert utforma i Comic Sans, inneheldt nemleg ikkje berre informasjon om tid, stad og program. Neida. Du har kanskje alt gjetta kva som alltid stod nedst på arket, ikkje så langt frå “velkomne skal de vere”? Jepp, der stor desse tre viktige orda: “Ta med kopp.”

Så der troppa dei opp, besteforeldra med sine blomstrete besteforeldrekoppar innepakka i serviettar og gøymde i dei svarte bestemorveskene, eller foreldra med sine matchande kaffikrus som romma mykje god kaffi. Slik kunne søppelbøttene stå der ubrukte, og alle dei vaksne kunne eit par gongar i året få høve til å vise fram dei fine koppane sine til nesten kven dei måtte ynskje. Og kven vil vel ikkje det? Dessutan tippar eg at moder jord var litt meir nøgd med den løysinga, enn med etaten sin måte.

Så eg berre spør: Skal tru om ikkje Utdanningsetaten i Oslo kommune har litt å lære av vesle Ulvestad skule?

 

Han Rasmus

Dette diktet kom dettande inn i innboksen min i dag, og eg må seie at eg fall for det med ein gong. Det er Arne Ruset som har kome på det, og det står i samlinga Mus frå Det Norske Samlaget frå 1983.

Han Rasmus

Helvete
sa han Rasmus ofte.
Han gjekk villmann i potetåkeren
og tok alt opp på ein ettermiddag.
Helvete.

Etterpå la han ein klump matjord
under overleppa
i mangel på snus.
Helvete.

Helvete sa han Rasmus
den gongen han bar storoksen på ryggen
fleire kilometer
fordi det var slik ishålke
og kyrne i nabogarden ikkje kunne vente.
Helvete.

Og han sa helvete
han Rasmus
den gongen han kom til å rive ned
eit småfuglereir frå låvebjelken.
Og då han sto med to dunete døyande
fugleungar i dei veldige nevane sine
rann det store dropar nedetter kinna.
Helvete sa han Rasmus

Kveldssong

Tid har gått sidan sist. Ute dveler snøen i ljoset frå gatelyktene og kvelden skjelv i aukande vinterkulde. På parkeringsplassen utanfor vindauget står tett i tett med nedesnøa bilar. Lenger ute i utsikta er det som ved første augekast ser ut som ein skibakke i røynda ei heisekran med juletrelys i storformat.

Her inne er lysa akkurat blese ut og lampen i glaskarmen er slekt. Alarmen for morgondagen er stilt, og det er sagt god natt.

På tørkestativet heng eit knippe nyvaska ullklede til tørk. Og om ein månad er det vår.

Eit lite dikt i det snøen fell over Oslo.

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
 
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
 
Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
 
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha heim i mitt hus.

HALLDIS MOREN VESAAS

Novemberbarn

I arbeidet med nye forteljingar går eg gjennom gamle historier. Der kom eg over dette diktet frå oktober 2009. Eg kan tenkje meg at eg var i mitt vanlege novemberhumør då eg skreiv det. Det er eg i år også. Så her er diktet ein gong til:

Novemberbarn

Ein kald novemberkveld kom eg til verda.
Mamma skreik.
Pappa måla stove.
Eg var lita, blå og forkoma.

Ein sur novemberdag rivna flagget
i forsøk på å feire
at eg vart eit år eldre.
Freknete og foreten
tykte eg synd i flagget.
Hadde eg berre vore eit vårbarn.

Kvar kalde og sure novemberkveld søkjer eg
ly i min eigen melankoli,
under eit ullteppe, bak ei bok.
Eg gøymer meg for verda.
Eg gøymer meg for
meg sjølv.

Kvar november er eg i forrotning.
Tilsynelatande.

I røynda er det
puppa
som er i ferd med å sprekke,
knoppen
som faldar seg ut,
eg
som fødast på ny.

Så ta meg til november.
Til kulden, mørkret
og novemberregnet.
Det er der eg høyrer heime.

KRISTI DRABLØS 2009

Blå i ei grå tid

Hausten er på hell, og kanskje den gråaste av alle månader har levert sine første to dagar. Skodda ligg over hovudstaden og i lufta heng eit tynt slør av yr. Morgonen kjem så alt for fort, og kvelden varer ikkje lenge nok. Livet er jobb, men jobben er ikkje livet. Det er november, og inni meg ligg blåfargen og lurer.

Blå har alltid vore yndlingsfargen min. I den grad eg har hatt ein yndlingsfarge. Sånn sett passar dei saman, innsida og utsida. Blått i blått. Blå bukse, blå auge, blått sinn.

Eg har sett det før. Travle haustar i grå byar. Eit blått sinn som lurer: Er dette alt? Er det dette som er livet? Og eg har sett det endre seg.

Hausten er på hell, og den gråaste av alle månader er komen. Skodda ligg over hovudstaden og i lufta heng det eit tynt slør av yr. Det er november, men berre i fire veker. Så kjem desember med vinteren, og blåfargen inni meg vert litt lysare.

Sanningar om kjærleik

100 ting

Det er 100 ting som må stemme
med ein kjærast, seier ho, og så
ramsar ho dei opp, og minst 50
stemmer, tenkjer ein med eit hurrarop
inni seg, nærare 60, ja faktisk 60
om ein reknar litt rundt.
Dei andre 40 kan ho vel halde ut med
når vi berre blir skikkeleg kjende, når ho berre får
halde skikkeleg hardt rundt meg ein gong.

FINN ØGLÆND